Når man leser på blogger som fremmer det såkalte steinalderkostholdet, også kalt paleo -kostholdet, kan man få inntrykk av et nærmest rovdyrlignende kjøttinntak blant våre menneskelige forfedre.
I følge Harvard professoren Christina Warinner. som har forsket spesifikt på prehistorisk ernæring/evolusjonsbiologi, har feiltolkning av data skapt et uriktig og urealistisk bilde av hvor mye kjøtt som ble konsumert i steinalderen.
En av disse viktigste feilkildene til myten om at våre forfedre spiste store mengder med kjøtt kommer fra en amerikansk forsker ved navn Loren Cordain. Han står bak den mest populære boken om steinalder dietten (The paleodiet): Han er ikke arkeolog eller antropolog, men har sin fagekspertise innen ernæring og treningsfysiologi.
I 2000 publiserte han en studie i American Journal of Clinical Nutrition. I studien konkluderte han, etter å ha inkludert og analysert utvalgte befolkningsgrupper, at moderne jeger/samlere spiser store mengder animalsk mat – og at det var svært få som får maten sin hovedsakelig fra planter. Han fikk kritikk i etterkant fordi han gjorde en rekke kontroversielle antagelser, som at man kan overføre data fra moderne jeger og sanker samfunn til fortidsmennesker som levde før jordbruksrevolusjonen, og at kostholdet til moderne jeger/sankersamfunn kunne brukes som en referansestandard for å gi ernæringsråd til «folk flest». Det som er problematisk og som kritiseres av Warinner og flere andre, er at utvalget i studien er svært skjevfordelt. Nesten alle befolkningsgruppene som gikk inn i hans analyse er fra Nord-Amerika og i all hovedsak fra arktisk, til tross for at det fantes data fra forskjellige kontinenter.
Det viste seg også at han ikke intervjuet noen jeger/sanker grupper, eller vurderte kostholdet deres direkte, men hentet alle dataene fra et etnografisk Atlas fra 1960-tallet. Atlaset er forfattet av en antropolog ved navn G P Murdoch som ønsket å sammenligne forskjellige kulturer på en systematisk måte. Han samlet forskjellige historier som ble fortalt ham, og kodet disse basert på hva folk spiste. Heller ingen av disse dataene inkluderer veiing av mat eller andre målinger av maten som ble spist. Han leste ganske enkelt etnografien og basert på hva folk sa i disse svært forskjellige beretningene forsøkte han å anslå omtrent hvilket matmønster som best ville karakterisere den aktuelle befolkningen.
Det gir seg nesten selv at resultatene viste at jeger/sankere tenderer til å konsumere store mengder kjøtt, når Loran Cordain primært valgte å studerte områder hvor det er umulig å dyrke planter.
Han fikk kritikk fra flere seriøse forskere, inklusive Warinner, men like fullt ga studien opphav til mange av hans bestselgende bøker.
I likhet med andre lav-karbo fantaster, ser ser Cordain på kjøtt som en nærmest hellig del av en tradisjon med dype røtter i vår fjerne fortid.
Han forfekter også en annen myte/omdiskutert tema: at menneskene skal ha en rekke genetiske tilpasninger til kjøttbaserte kosthold. Antropologer og evolusjonsbiologer, som har forsket spesifikt på prehistorisk ernæring/evolusjonsbiologi, er påstander som dette mer ønsketenkning og myter enn faktabasert. Les mer om dette her.
Hvor mye kjøtt spiste fortidsmenneskene egentlig?
Det er ingenting som tyder på at fortidsmenneskene hadde muligheter for å fråte i kjøtt (slik mange gjør i dag). At vi spiste store mengder kjøtt i steinalderen er tvertimot svært usannsynlig. Og mer tydelig har dette blitt etter at nyere metoder har blitt tatt i bruk i forskningen på steinalderkosten.
Vår kunnskap om steinalderkostholdet, fram til ganske nylig, har basert seg på skjelettrester fra dyr og steinredskaper funnet på arkeologiske steder, noe som kan feilaktig ha gitt et inntrykk av et mer dyrebasert kosthold enn det som var tilfellet. Bein består av 80% mineraler og vil bevares godt i tusenvis av år. Planterester er naturlig nok vanskeligere å finne, da disse er mer sårbare og råtner fort bort. Dermed har det vært vanskelig å si hvor mye kjøtt som var på menyen.
At steinaldermennesket spiste store mengder med rødt kjøtt er ren fantasi, sier Christina Warinner.
Hun leder et team ved Harvards antropologi-instituttet, som har spesialisert seg på biomolekylær arkeologi, med fokus på den evolusjonære utviklingen av pre-historiske kosthold. Hun er anerkjent for sitt banebrytende arbeid innen forskning på arkeologiske DNA funn, mikrobiomet, tannplakk og andre substrater som er bevart arkeologisk. Dette er nye revolusjonerende metoder som kan fortelle oss mer nøyaktig hva steinalder-mennesker spiste gjennom ulike perioder i fortiden. Selv om dette foreløpig er en ung teknologi, kan man allerede slå fast at det er overraskende mye planterester i de forsteinede tannplakkene. Man kan se at de har spist rotfrukter, men også korn og linser, matvarer man vanligvis ikke forbinder med steinalderen. Disse mer moderne teknikkene antyder at planteandelen i kostholdet kan være svært undervurdert.
Kjøtt - sannsynligvis en mindre del av kostholdet enn tidligere antatt
Spørsmålet er også om vi var så gode jegere tilbake i steinalderen som vi liker å tro. De tidligste arkeologiske funnene av spydspiss brukt i jakt er fra ca. 500 000 år siden. Før dette var sannsynligvis jaktutstyret enda mer primitivt. Uvisst er det også i hvilket omfang kjøttet ble skaffet ved åtsel versus ved aktiv jakt. Dette er en pågående debatt blant antropologer og arkeologiske funn kan ikke fortelle oss noe klart om dette.
Selv om de tidligste menneskene startet som åtseletere som tok til takke med det kjøttet de snublet over, kan de selvsagt ha blitt mer aktive jegere etter hvert. Kanskje klarte de ved hjelp av koordinert gruppesamarbeid å jage bort sultne løver for deretter å stjele dyrekroppene rett under nesen på rovdyrene.
Men det vi vet er at begge deler er både vanskelig og farlig. For å lykkes med åtsel må man komme til byttet før konkurrentene og kanskje kjempe mot rovdyret som eier byttet eller andre åtseletere.
Selv moderne jegere må jobbe hardt for å skaffe kjøtt
Å drepe storvilt ingen enkel oppgave. Mange har et indre bilde av våre forfedre der de tar ut de største og sterkeste dyrene. Saken er at kjøtt rett og slett er vanskelig å få tak i - selv for moderne jegere med dagens hjernestørrelse.
Moderne jegere, som Hadza-jegerne i Tanzania klarer ikke å bringe hjem kjøtt 29 av 30 dager. Og de har kraftige buer og forgiftede piler – en teknologi som ikke var tilgjengelig 2 millioner år siden. Det sies at de beste jegerne i denne stammen kun sørger for 5% av totalt kaloriinnhold i kostholdet. Og disse går for å være gode jegere. Det vil derfor være et optimistisk anslag at menneskene som levde for 500 000 år siden sørget for rundt 5 % av kaloriene med kjøtt.
La oss tenke oss at tidlige mennesker fikk tak i et stort dyr i ny og ne. Om det var åtsel vet vi ikke hvor mye kjøtt som var igjen; kanskje hadde både løver og hyener forsynt seg før menneskene fikk tak i restene? Hvor lenge kunne de spise av dyret før kjøttet ble dårlig? Hvor mye kjøtt ble tapt på denne måten? Og hvor mange mennesker var det som delte kjøttet seg imellom? Det er mange spørsmål som står ubesvart. Når man finner beinrester i ett område – vi vet ikke om det er overførbart til andre steder. Det er ingen bevis for hvor mye kjøtt som ble spist.
Det finnes flere typer steinalderdietter som skal imitere hva mennesker spiste for flere hundre tusen år siden. De fleste kjøttoppskrifter som finnes i typiske steinalderdiett bøker inneholder mat som våre forfedre ikke hadde tilgang til. Det store fokuset på kjøtt i slike dietter, er nok grunnen til at 22 ernæringseksperter rangerte en typisk steinalderdiett lavest blant 24 forskjellige dietter i en sammenligning gjort av i onlinemagasinet U.S. News Health.