Det finnes en gammel myte fra 70 tallet som sier at inuitter, en folkegruppe i Alaska, Canada og Grønland, ikke rammes av i like stor grad av hjerte- og karsykdommer som andre. Myten brukes ofte til å argumentere for at et tradisjonelt kosthold basert på animalske produkter er sunt.
Jaktkulturen og det tradisjonelle animalskbaserte kostholdet er fortsatt dypt integrert i inuittenes livsstil og identitet. Dagens kosthold inkluderer sel, hvalross og reinsdyr, i tillegg til mer typisk vestlige matvarer. Samtidig har de idag den laveste forventede levealderen blant de tre urfolksgruppene, som også omfatter indianere og Métis.
Vandrehistorien om inuittenes “immunitet mot vestlige sykdommer” stammer fra studiene til de danske forskerne Bang og Dyerberg, som utforsket inuittenes animalsk baserte kosthold. Det ble hevdet at det var lavere forekomst av hjerte- og karsykdommer, sammenlignet med den danske fastlandsbefolkningen. Denne myten ble avbekreftet allerede i 2002, og igjen i 2014.
Kanadiske forskere er blant de som har reevaluert disse funnene. Deres konklusjon er at det er ingenting som tyder på at kostholdet til inuittene i Grønland bidro til redusert åreforkalkning. En av forfatterne bak den kanadiske studien, George Fodor, mener også de danske studiene har blitt feilsitert i mange år.
Basert på svært usikre og mangelfulle data
Faktum er at Bang og Dyerberg lente seg på en oversikt over dødsårsaker fra slutten av 60-tallet på Grønland. Og de antok at påstanden om at arteriosklerose var sjelden blant inuittene var korrekt.
Fodor og hans medforfattere mener denne oversikten er mangelfull. I den nye studien skriver forskerne også at det ikke er noen klare bevis for at det faktisk var mindre åreforkalkning blant inuittene. På den tiden bodde rundt en tredjedel av Grønlands befolkning i små utposter, som ikke hadde permanente leger på plass. Forskerne mener at en stor andel dødsattester ble undertegnet uten at en lege hadde undersøkt liket først.
Forskere har ikke bare studert helsen til inuittene på Grønland, men også helsen til inuittene i Alaska, Canada og USA gjennom de siste førti årene. Denne nye forskningen er publisert i Canadian Journal of Cardiology. .
Forskerne har også analysert mange nyere studier om Inuittenes helsetilstand, og funnet ut at inuitter har like stor sjanse som andre for å utvikle hjerte- og karsykdommer. De hadde til og med større sjanse for å få hjerneslag.
En ny studie fra Nunatsiavut helsetjeneste avslører at 75 prosent av inuittene i Nord-Labrador er overvektige. Kvinnene synes spesielt å ha utfordringer med å opprettholde en sunn vekt. Blant inuittene i Labrador er forekomsten av diabetes dobbelt så høy som blant andre canadiere, og de lider også av høyt blodtrykk to ganger så ofte som resten av Canadas befolkning.
Levealderen til inuittene idag, med et kosthold med tradisjonelle matvaner (mye animalsk) kombinert med vestlige, er 10 år kortere sammenlignet med landene rundt.
Det hevdes at dette skyldes moderne kosthold, men en studie publisert i Lancet av undersøkte bevarte menneskekropper, mumier fra flere tusen år tilbake (før peanøttsmør og syltetøy eksisterte), og fant at tre av fem (60%) undersøkte inuitt-mumier hadde arteriosklerose. Av disse 5 var et spedbarns som ble ekskludert fra videre analyse. De resterende mumiene var unge voksne under 30 år. Dette er en liten gruppe, men det er ingenting som tyder på at et inuittkosthold med mye animalsk fett er å trakte etter.
Hvor mye kjøtt spiste egentlig våre jeger-sankere forfedre?
Feiltolkning av data kan ha skapt et uriktig bilde av hvor mye kjøtt våre steinalder- forfedre spiste i følge antropologen Christina Warinner, professor ved institutt for Antropologi ved Harvard. Warinner som har spesialisert seg på pre-historiske kosthold, trekker fram to eksempler som etter hennes mening har bidratt til myten om at det ble konsumert langt mer kjøtt i steinalderen enn det som er tilfellet.
Den første feilkilden er en metode som ofte brukes for å kunne plassere hvor et individ tilhører i næringskjeden. Forenklet kan man si om denne metoden at måling av forholdet mellom ulike nitrogenisotoper i individets bensubstans kan si noe om det er kjøtt eller planter som har stått på menyen.
Metoden har både fordeler og ulemper. Problemet er at ikke alle økosystem passer inn i modellen. Det er regionale variasjoner og om man ikke kjenner regionen kan man komme til å konkludere på feilaktig grunnlag. For eksempel når man har anvendt denne modellen i Øst Afrika, viste målinger at menneskene der hadde spist mer kjøtt enn løvene. Siden en voksen hannløve kan spise opptil 40 kg kjøtt i et måltid, er dette åpenbart feil!
Ved nærmere undersøkelser viser det seg at maten ikke er det eneste som bidrar til disse isotopiske verdiene, men at også hvor mye vann som individet har drukket kan påvirke resultatet.
Likeledes, når man analyserer fossiler fra den gamle mayakulturen, som vi vet hadde et hovedsakelig maisbasert kosthold, ser vi at de, i henhold til denne metoden, har havnet på samme nivå i næringskjeden som rovdyret jaguar. Her mener forskerne at dette kan ha noe med hvordan de gjødslet sine avlinger.
Det finnes også andre lignende målinger som har plassert våre forfedre på samme isotopisk nivå som hyene og ulv. Problemet er at det lett å komme til feil konklusjoner med så mange ukontrollerte verdier, ikke minst fordi vi vet så lite om økosystemet i steinalderen.
Dessverre har resultater fra slike målinger ført til myter om et nærmest rovdyr-lignende kjøttinntak hos mennesker.
Er Loren Cordain troverdig?
En annen kilde til myten om at våre forfedre konsumerte store mengder kjøtt er den amerikanske forskeren Loren Cordain. Han er forfatteren bak den populære boken om steinalderdietten, "The Paleo Diet".
Cordain er ikke en arkeolog eller antropolog, men hans faglige ekspertise ligger innenfor ernæring og treningsfysiologi. I 2000 publiserte han en studie i American Journal of Clinical Nutrition. I studien konkluderte han, etter å ha inkludert og analysert utvalgte befolkningsgrupper, at moderne jeger/samlere spiser store mengder animalsk mat – og at det var svært få som får maten sin hovedsakelig fra planter.
Han fikk mye kritikk i etterkant fordi han gjorde en rekke kontroversielle antagelser, som at man kan overføre data fra moderne jeger og sanker samfunn til fortidsmennesker som levde før jordbruksrevolusjonen, og at kostholdet til moderne jeger/sankersamfunn kunne brukes som en referansestandard for å gi ernæringsråd til «folk flest».
Det problematiske, som Warinner og andre arkeologer, som har dette som sitt spesialfelt, kritiserer, er den sterke skjevfordelingen i studiens utvalg. Nesten alle befolkningsgruppene som ble analysert, er fra Nord-Amerika, hovedsakelig fra arktiske områder, selv om det var tilgjengelig data fra ulike kontinenter.
Det viste seg også at han ikke hadde intervjuet noen jeger- og sankergrupper eller direkte vurdert deres kosthold, men istedenfor samlet all data fra et etnografisk atlas fra 1960-tallet.
Atlaset ble skrevet av en antropolog ved navn G. P. Murdoch, som ønsket å sammenligne ulike kulturer på en systematisk måte. Han samlet inn ulike fortellinger som ble delt med ham og kodet dem basert på folks kosthold. Disse dataene inkluderte ikke veiing av mat eller andre kvantitative målinger av matinntaket. Ved å lese etnografier og basere seg på det folk fortalte i disse varierte beretningene, forsøkte han å estimere hvilke kostholdsmønstre som best ville beskrive den gitte befolkningen.
Det er nærmest en selvfølge at resultatene indikerte at jeger-samlere har en tendens til å spise store mengder kjøtt, gitt at Loran Cordain hovedsakelig valgte å studere områder hvor det er umulig å dyrke planter.
Han mottok kritikk fra flere anerkjente forskere, men studien førte likevel til mange av hans bestselgende bøker.